DØDEN PÅ ISEN! ELLER REKTOR VINGEBAKKENS KRIBLING ETTER ISFISKE

Som et resultat av barndommens skremselsoppdragelse med skrekkhistorier levende fortalt av bekymrede besteforeldre, har jeg en dyp frykt for islagte vann.

Artikkel skrevet for Harvest

Jeg frykter islagte vann. Forestillinger om den sikre død i det iskalde mørket under isen gjør at jeg sjelden beveger meg utpå med mindre øvrigheten har gått ettertrykkelig god for at isen er trygg. Øvrigheten, Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), opererer med 10 cm som trygg is. «Med sikkerhetsutstyr, trening på redning, og flere i følge, kan man strekke grensen nedover mot 5 cm, men da øker sannsynligheten for å gå gjennom betydelig».

Jeg satt en gang på et busstopp i Surat Thani og leste siste nummer av Transworld Snowboard Magazine. Det må ha vært sommeren 1995, backpacker-turismen var i ferd med å peake, året etter slapp Alex Garland romanen The Beach. Jeg satt i den påtrengende varmen og drømte om fjell, kulde, snø og is. Hver sommer, ihvertfall de fine, gjør jeg dette. Midt i august våkner en dragning mot de to neste sesongene. Høsten først, nærmest som et forspill, en oppvarming før hovedattraksjonen, vinteren. Det kan virke sært for mange, men for andre, med en lidenskap som kun kan tilfredstilles i minusgrader er dette et velkjent fenomen. I vinter traff jeg en fyr som garantert sitter med de samme kriblingene i kroppen.

Det ville overaske meg om ikke barneskolerektor og isfisker Kjell Erik Vingebakken kribler etter å kjenne de første minusgradene. De som gir innsjøene på Totenåsen de første centimetrene med is. Jeg sier de første centimetrene for Vingebakken følger ikke NVE sine anbefalinger, han stoler på sine egne. Så lenge isen er en 2-3 cm og av god kvalitet er Vingebakken på plass ved ett av sine mange faste fiskesteder på åsen. Man kan se isen bue seg under ham, sies det, og dette er ikke en overdrivelse. Vekten av rektoren på den tynne isen får vannet til å flomme gjennom pilkehullet og danne en iskald dam rundt ham der han sitter med en termos med varm kaffe, matboks med solide blingser, noen sjokoladebiter og resten av det mest nødvendige isfiskeutstyret i en ICA-pose.

Det mest nødvendige utstyret, utover kaffe, mat og sjokolade, er en enkel pilkestikke, øse til å holde hullet isfritt og et godt isbor.
- Det anbefales selvsagt også å ha ispigger, men disse lå naturligvis i sekken sist jeg gikk gjennom, ler Vingebakken jovialt. Ispigger skal man ha hengende i snor rundt halsen, klare til det øyeblikket man opplever isen briste under seg. Da bruker man piggene til å dra seg opp av hullet, tilbake der man kom fra, der man vet det er tryggere is.

Under isen er det mørkt og kaldt. Livet er satt litt på vent der nede gjennom vinteren. Energien skal spares til varmere tider, fisken beveger seg lite og napper bare mildt og uentusiastisk på agnet. Pilkestikka er utstyrt med en fleksibel tupp som bøyes svakt ved hver minste berøring. Får man berøring gjelder det å være kjapp og få slappfisken hektet på kroken, så gjelder det å få den av kroken og senke snøret umiddelbart, for der det er en er det nesten alltid flere. Utstyrt med mormyshka-krok i wolfram, 0.14mm sene og fjørmygglarve dro han inn over 50 abbor på 4 cm is en søndag i november. Det ble mer enn en anstendig søndagsmiddag.

Da jeg traff ham sist vinter satt han på Mørksjøen med røyeblink og to typer maggot på sluken. Det var ikke abboren han var ute etter, men røya, en fisk det er bortimot umulig å få på kroken i sommehalvåret i sørnorge. På vinteren gyter røya og er mer frampå og aggressiv. Han har allerede dratt inn et par fine eksemplarer på morgenkvisten. Det er fem, seks hull tilsynelatende tilfeldig borret rundt ham. Gradestokken viser -20 og det ligger 4-5 cm vann mellom isen og snøen. Det er ganske nervepirrende å stampe rundt i overvann og issørpe når isen knirker under beina og man vet at man har ca. 6 cm mindre enn anbefalt istykkelse under føttene.

- Det var omtrent her jeg gikk gjennom forrige gang, sier han med et smil, det må ha vært omtrent samme tid på året. Da var det om å gjøre å komme seg innendørs og foran peisen, alt fryser på et øyeblikk. Det er fascinerende å se hvor fort ting fryser til i -20 grader. Man kan frysetørke klær når gradestokken kryper såpass nedpå. Helt tørre blir de ikke, men det er en god måte å fjerne mye av fuktigheten fra plagget. Skal man utpå usikker is og har lang vei til nærmeste peis er det smart ha med seg tørt skift i en vanntett pakksekk.

Vi går ikke gjennom isen, men det ser ut til å ha gitt seg med napp. Rektor Vingebakken veksler stadig mellom de fem seks hullene han har borret rundt seg.
- Mange tror isfiskere sitter stille på ett sted med en stor tube tålmodighet, men skal man få fisk i vinterkulda må man oppsøke den. Han har mistet troen på fiskeplassen og foreslår at vi krysser over på andre siden av den lille innsjøen. Der har ettermiddagen innhentet oss og solen har flyttet seg ned bak trærne. Da kjenner man virkelig at kulden tar tak og man skjønner hvorfor fiskeren er utstyrt med øse, han må stadig fjerne issørpe fra hullet. Etter bare noen få engasjerte setninger om gjeddefiske på våren og norsk landbrukspolitikk biter røye nummer tre og kun kort tid etter har han dratt inn to til.

Det er noe tilforlatelig over rektoren fra Toten der han sitter på isen med fiskeutstyret i en plastpose og mildt sagt usnobbete fremtoning. I likhet med de fleste fritidsaktiviteter menn driver med, er det ingen grenser for hvor spektakulært utstyr man kan få tak i til isfiske. Men, et par romslige Muckboots med plass til flere lag ullragger, en sliten allværsjakke, noen gamle skibukser og lag på lag med ull under er egentlig alt man trenger.

Vingebakken har fisket på Totenåsen siden barndommen. Han tar seg gjerne en fisketur om han befinner seg andre steder i verden, men han reiser ikke verden rundt etter fiskeopplevelser. På Toten kjenner han vannene som sin egen lomme. Han vet hvor det ligger en stein under overflaten som reflekterer sollyset og fører til dårlig is på våren. Han kjenner bekkeutløpene, understrømningene og de beste stedene for de ulike fisketypene. På én tur blir det femti røyer, på neste fire abbor, men rektor Vingebakken får alltid fisk.

View fullsize

View fullsize

HYTTEKOSEN LEVERES AV INATUR.NO

I år som i fjor har Ingstadfestivalen stor glede av å samarbeide med iNatur.no, portalen som gir deg tilgang til Norges mest unike overnattingsmuligheter. 

Vår mann oppdaget iNatur for første gang på tampen av pandemien (om noen fortsatt husker den), og tilbudet ble raskt en favoritt. Enkle hytter med spektakulære beliggenheter, langt unna travle, identitetsløse hyttefelt – dette er ekte villmarksluksus.

Artikkel skrevet for Ingstadfestivalen

ET NYTT BEKJENTSKAP
Vi hadde hørt om iNatur tidligere, men det var først da vi fikk et tips fra en ivrig bruker at vi virkelig skjønte hva vi hadde gått glipp av. På iNatur finner du tilbud om jakt, fiske og overnatting i hele Norge. Selv har vi fokusert mest på hyttene, men det frister å utforske de andre mulighetene også.

HEMMELIGHETEN ER UTE
Hyttene i iNatur-systemet er små perler – enkle, funksjonelle og gjerne plassert utenfor allfarvei – akkurat dit du virkelig vil. Prisene vi har funnet så langt er fra rimelig til overkommelig, selv om det finnes mer upscale-alternativer også. Det føles nesten som å røpe en godt bevart hemmelighet, men dette er for bra til ikke å deles. Hyttene trenger gjester for å bli en suksess, og vi håper flere vil oppdage gleden ved enkle og autentiske naturopplevelser.

HØST-, OG VINTEREVENTYR
Vi testet iNatur for første gang på sommeren, men disse hyttene roper på høst og vinterbruk. Tenk deg en knitrende vedovn, snødekte landskap utenfor døra og muligheten til å spenne på skiene rett fra hytteveggen. Det er slike opplevelser som minner oss på hvorfor vi elsker å være ute.

HERSJØBUA
På jakt etter sykkelvennlige grusveier over tregrensa, og fotturer i fjellterreng fant skaugubben fra de dype Hadelandske skoger dette lille naustet i strandkanten av Hersjøen i Nord Fron. Med både sykkel og bikkje i bilen – og rikelig med god mat og drikke, ble det tur til fjells. Nøkkel ble plukket opp i Skåbu og hytta lå et godt stykke på grusen opp i fjellet.

Bua består av en bitteliten bo-seksjon tilknyttet et båthus, og to robåter er inkludert i leia. Her ble gamle ro-ferdigheter fra en barndom ved Boknafjorden satt på prøve. Hengekøya ble spent opp i mellom bjelkene i båthuset og det hele ble et lite, spartansk paradis i noen dager.

Den fantastiske utsikten ut døra, og over Hersjøen kunne det vært skrevet dikt om. Det er noe eget med å kjenne fjellufta for en som til daglig bor dypt inni granskauen.

SYKKELTUR
Veinettet i området ble ikke grundig utredet på forhånd, men turen på sykkel ble ikke mindre fantastisk av den grunn. En fin liten "bli kjent-dagstur" i nærområdet ble det, men her er det lange strekk å utforske videre.

FOTTUR
Dag to ble det fottur uten andre ambisjoner enn å få luftet bikkja og strukket på beina. Det er ruter å velge i alle retninger, i både flatt terreng og opp i høyden, om behovet for å få tatt den topptur-selfien blir for påtrengende.

TIPS OSS!
Vi planlegger flere iNatur-besøk denne vinteren, og deler gjerne våre erfaringer. Har du selv oppdaget en iNatur-hytte som er verdt å besøke, eller vet du om et område med fantastiske skimuligheter? Send oss en melding! Det er alltid gøy å få tips om skjulte perler i norsk natur.

INTRODUKSJON TIL SPLITBOARDING

Denne artikkelen gir deg langt fra alt du trenger å vite om splitboarding, men er ment som en god introduksjon for deg som vurdere å kaste deg på split-kjøret, eller kanskje du akkurat har begynt. Kanskje er det også noe for den mer erfarne splitboarderen å hente her.

Artikkel om splitboarding for Revirs nettmagasin, 2022.

SKRAPE PÅ OVERFLATEN
Å angripe fagområdet splitboarding med en ambisjon om å si noe nyttig for både nybegynnere og viderekomne er en ambisiøs oppgave, men vi gjør et forsøk. Vi prøver å få med litt om begreper, litt om utstyr og litt om teknikk, men alle disse temaene kan det skrives individuelle hovedfagsoppgaver om, så dette blir å skrape på overflaten.

SETTE PRIS PÅ TUREN OPP
Som først og fremst nedover-snowboarder satt det langt inne for undertegnede å omfavne idéen om å bruke 90% av dagen i motbakkene, for å gjøre seg fortjent noen ytterst få fantastiske svinger nedover. Men, en tur til fjells i Uvdaltraktene gjorde om på dette, og nå har splitboarding fått vesentlig større plass i en allerede presset aktivitetstimeplan. Du må altså lære deg å sette pris på turen opp dersom det skal være vits å begynne med splitboard.

BLI KJENT MED UTSTYRET
Vi går rett på backcountry splitboarding, med en liten svipptur innom anlegget først. I de senere år er det blitt observert stadig flere på vei oppover de preparerte løypene i Tryvann og andre alpinanlegg. Dette er åpenbart god trening, men først og fremst en fin måte for nybegynnere å bli kjent med utstyret under trygge forhold. Dvs, trygge forhold med forbehold om møtende alpinister i åpningstiden, eller tråkkemaskiner på kveldstid. Vær sikker på at det er greit for anlegget at du labber mot kjøreretningen.

Når du har tatt deg noen turer i lokalbakken, eller opp en liten høyde bak hytta for å forsikre deg om at utstyret sitter skikkelig, vinklene på bindingene er riktige og alt er tipp topp er det på tide å angripe større utfordringer.

TA SKREDKURS
Det første du skal forsikre deg om er at du ikke beveger deg ut i skredutsatt område. Vi anbefaler alle som har tenkt seg et stykke ut fra løypene å ta skredkurs så fort som mulig, eller kjøre sammen med noen som har denne kunnskapen, og så tilegne seg så mye om temaet som mulig gjennom deres erfaringer.

UTSTYR
Det er ikke til å komme bort i fra at splitboarding er svindyrt å begynne med, særlig er den første innledende investeringen brutal. Men, når man er i gang blir det litt mindre omfattende investeringer å oppgradere, eller bytte ut ulike elementer av utstyrspakken.

IKKE BRUK SPLITBOARD I SKIANLEGGET
Her vil vi gjerne starte med et svar på et spørsmål vi ofte får når det kommer til splitboardutstyr.

- Kan jeg klare meg med bare splitboard, og også bruke det i bakken?

Vårt ganske klare svar på dette er dessverre NEI. Et splitboard du bruket til det det er laget for, altså 90% oppover og 10% nedover (sånn omtrent) vil med riktig bruk kunne vare i veldig mange år. Om du derimot bruker brettet en helg i bakken, der du kjører 50 - 500 nedturer har du påført ditt dyreste utstyr en slitasje som kan sammenliknes med en hel sesongs ordinær bruk. Det synes vi er en kostbar strategi. I tillegg vil splitboardets «splittede» svakhet være langt mer merkbar i preppa løype enn i den snøen du trakter etter i fjellet.

De fleste bindingsmerker har det de kaller quiver-connectors. Dette er en slags adapter som tillater deg å bruke splitboardbindingene på ditt vanlige snowboard. Et veldig kult konsept, særlig på reise, da det er dritt å dra med seg mer enn nødvendig. Men, også her er vi tilbakeholdne med å anbefale å bruke en splitboardbinding til ordinær hverdagsbinding, slitasjen kan fort koste mer enn det smaker.

Og så til de enkelte delene …

BRETT
Her er det naturligvis bare å finne fram stikksaga og kappe ditt gamle parkbrett i to …, neida vi vil ikke anbefale denne løsningen. Selv om det finnes ulike split-kits på markedet, og mange entusiaster har gjort dette i splitboardets spede barndom, skal det godt gjøres å oppnå et tilfredstillende resultat på hjemmeverkstedet.

Vi anbefaler gjerne å velge et brett som ikke er så veldig ulikt det du er vant med å kjøre på fra før, da starter du med noe kjent under beina, men om du kommer rett fra snowboard-parken er det verdt å vurdere et mer frikjøringsorientert brett. Litt mer nose, litt smalere tail og tilstrekkelig setback for flyt og manøvrerbarhet i pudder – eller et klassisk twin-brett dersom du har tenkt å ta parkjøringen din ut i terrenget. Kitere velger også twin-splitboards da de fort skal kjøre begge veier.

BINDINGER
Splitboardbindinger kommer nå i et bredt spekter av varianter og prisklasser. Vi vil trekke fram to hovedkategorier, men her er det rom for ytterligere fordypning.

Den klassiske splitboardbindingen er lett og laget i metall. De kan se ut som om de er designet og utviklet av ingeniørstudenter med fri tilgang til aluminium, carbon, CNC-fres og marijuana. Eksempler å trekke fram her er franske Plum, og de to ledende amerikanske produsentene Spark og Karakoram. Styrken til denne konstruksjonen er at bindingene blir stive og lette. Stivheten kommer godt med i motbakkene, særlig i isete traverser og krevende terreng.

De siste årene har det vært en fremvekst av splitboard-bindinger som har et nærere slektskap med tradisjonelle snowboardbindinger. De er laget i et mer fleksibelt materiale som gir en kjørefølelse mer lik konvensjonelle bindinger. Karakoram´s Connect R, Free Ranger/Sky Ranger er eksempler på dette sammen med Explorer-bindingene til Union. Styrken til disse bindingene kan sies å være «ride-feel», men vi opplever dem som også svært kapable og problemfrie i motbakkene.

Alle de ulike bindingsprodusentene har sine egne innfestingssystemer, og alle har de sine styrker og svakheter. Og for ikke å snakke om dedikerte fans, og like dedikerte «hatere». I bunn og grunn kommer det til personlige preferanser, og det tilegner man seg med erfaring. Eller gjennom å høre på erfarne brukere, men vi oppfordrer alle til å ta de sterkeste meningene i opphetede internett-diskusjoner med en god klype salt.

BOOTS
Helt vanlige snowboardboots funker bra til splitboarding, så om du har støvler fra før er dette en investering som godt kan vente. Det finnes naturligvis splitboard-spesifikke boots, for eksempel 32´s Jeremy Jonles og K2 Aspect. Disse er stive, utstyrt med en ekstra rå såle, ofte Vibram med muligheter for å bruke stegjern. Det er selvsagt i gå-modus at splitboard-boots kan trenges, særlig i krevende terreng der du gjerne skulle hatt god støtte. På en isete travers er det ikke så digg «å gå på ski» i et par gamle, utgåtte park-boots.

FELLER
Feller kommer universelle som du selv tilpasser ditt brett, eller som forhåndskuttede til det brettet du kjøper, slik som med Revirs Range + Kohla. Fellene er åpenbart essensielle for å komme seg oppover. Mange anbefaler å putte dem innafor jakken på nedturen, særlig i kaldt vær der det er fare for at limet ikke fester seg godt nok til sålen. Her er det et utall ulike YouTube-kanaler som fordyper seg i de ulike aspektene ved fellebruk. En aften med YouTuben og en anstendig flaske vin kan anbefales.

STAVER
Sammenfellbare staver er et must, det er ikke anbefalt å kjøre med skistavene stikkende opp fra sekken i hodehøyde. Stavene må kunne pakkes så kompakt at de kan puttes i sekken på vei ned. Et annet tips er å finne staver med dobbel høyde på grepet, da du på traverser gjerne vil gripe i ulik høyde på staven. Komperdells staver er et eksempel på dette. En annen løsning er å rulle litt Duct-tape rundt staven under grepet, da har du også tape tilgjengelig i ei knipe. En annen smart detalj er at staven har en krok til å vippe opp hel-løfteren med når du skal gå bratt oppover.

SEKK
En god sekk er absolutt nødvendig på split-turer. Den bør sitte bra, ha plass til det mest essensielle, uten å være så stor at den er til hinder for kjøringen. Vi anbefaler også at sekken har bra feste for brettet, gjerne både som splittet, og satt sammen i kjøremodus. Hva du bør ha med i sekken er en egen artikkel, men en multitool og litt reservedeler kan anbefales, samt en isloasjonsjakke og mat/drikke.

SIKKERHET
Dette er en helt egen artikkel, og utstyret her krever kunnskap om bruk, men skredsøker, søkestav og spade er essensielle i oppakningen og på kroppen. I tillegg er førstehjelpspakke, vindsekk og litt ekstradeler samt verktøy godt å ha med seg.

ØVRIG UTSTYR
Ingen begynner med splitboarding uten å allerede kunne stå på snowboard, og kan du det har du antakelig det meste du trenger for å komme i gang. Men, husk at du nå både skal jobbe deg oppover, og ikke bare sitte i heisen eller kjøre nedover. Dette stiller naturligvis litt andre krav til klærne. Godt undertøy, fleksible islolasjonslag og lett skall-bekledning med god lufting er stikkordene. Hjelm er blitt en selvfølge for de fleste i dag, men på turen oppover anbefaler vi gjerne en lett vinter-caps med øreflapser eller noe annet fleksibelt på hodet. Det er også smart å putte goggles i sekken på turen opp, og heller bruke solbriller. Og når splitboard-sesongen peaker i april er solkremen naturligvis med.

TERMINOLOGI, ORD OG BEGREPER

Som i snowboarding forøvrig kommer splitboard også med et sett ord og begreper, og disse er det ikke alltid gode norske ord for. Vi slenger med noen her, slik at du ikke føler deg helt dust i dialog med drevne splitboardere.

Bootpacking
Når det blir for bratt til å gå på «ski» oppover må de av, og det må tråkkes ut «trappetrinn» i snøen, dette kalles bootpacking. Noen produsenter lager en type minitruger for dette formålet.

Sidehilling
Om du beveger deg på tvers av bakken, parallelt med horisonten og den ene skien er høyere oppe enn den andre kalles det «sidehilling». Her er det at stivere boots og bindinger kommer til sin rett når man må sette kant for å holde seg på beina – og det doble grepet på stavene.

Climbing bars/hel-løftere
Hel-løfterne er enten montert på brettet under bindingene i gå-modus, eller så er de integrert i bindingene, som på Union. Dette er en bøyle som vippes opp og løfter helen slik at gå-vinkelen blir riktigere når man går i bratt terreng.

Crampons/stegjern
Stegjern til splitboard er, i mangel av et bedre begrep en bøyle med pigger som monteres under splitboard-bindingen for å gi ekstra grep oppover i krevende og særlig isete forhold.

Skin track
Skin-track er sporene som er oppgått av ski-, eller splitboardere som har gått opp før deg. Å velge den rette veien opp, og med det etablere «skin-track» er en egen vitenskap som krever erfaring. En god løype opp skal balansere både effektivitet og sikkerhet.

Split hooks
Split hooks er de «krokene» eller spennene som holder brettet sammen mellom bindingene og tuppene. Disse kan være enkle og robuste statiske kroker, eller mer komplekse klips som strammer brettet sammen. Styrken til stramme-klips er åpenbart at de trekker brettet sammen, svakheten er at større og bevegelige deler lettere kan få seg en smell på vei opp og ødelegges.

Tip clips
Tip clips er festene i nose og tail som låser brettet sammen i tuppene.

Transition
Transitions er når man skifter fra gå-modus til kjøre-modus. Brettet skal settes sammen, klipses i hop og bindingene festes på. Her utvikler man sine egne rutiner for hvordan dette kan gjøres mest effektivt og trygt, men vi anbefaler gjerne å ta en titt på diverse YouTube-videoer her. Eller spørre erfarne splittere.

TEKNIKKER

Man lærer seg ikke splitboarding hjemme foran datamaskinen, det må erfaringer til, men å skumles gjennom disse tipsene, samt sjekke noen YouTube-videoer før du spenner på deg fjøla kan ikke skade.

FØR TUREN

Og når vi snakker om transitions, ikke vær han Severin Suveren som aldri har satt brettet sammen før han står på toppen. Øv på dette hjemme på stuegulvet først. Ta deg så noen turer i lokalbakken for å bli kjent med utstyret. Da får du også forsikret deg om at alle skruer og løse ledd sitter godt. Det er sykt kjipt å komme til toppen, og innse at tåstroppen har falt av på vei oppover. Og husk at du skal gjøre dette med hansker, på toppen av et fjell.

Sett på fellene hjemme, før du drar. Da er du sikker på å ikke glemme dem, og du er klar for å begynne på oppturen straks du trør ut av bilen.

OPPOVER

Ta det rolig, det er langt til toppen. Finn en rytme du kan holde gående uten å bli alt for anpusten og svett. Prøv å holde hode og skuldre sentrert over kroppen uten å hvile for mye fremoverlent på stavene.

Det råder noen uskrevne regler i splitboarding, som alle andre steder. «Don´t bootpack in the skintrack». Det er ikke fett med støvelspor i løypa oppover. Det er heller ikke så kult med «yellow snow» rett i utenfor sporet. Tråkk et stykke bort fra løypa om du må pisse, enda lengre for bommelibom.

Mange synes musikk er digg på vei opp, det hjelper kanskje for å finne en fin rytme, men ikke tro at andre er keen på å høre musikken din. Du har verre musikksmak enn du selv tror – høytalere i sekken er dust, bruk headphones. Men, vær også obs på omgivelsene, plutselig må noen gi deg en viktig beskjed.

Slipp folk forbi. Dersom du har valgt å tråkke et sted der det er flere grupper på vei oppover er det god stil å tråkke litt til side og slippe folk forbi om de tar deg igjen.

Om dere går i gruppe er det smart å spre seg utover, med litt avstand til den foran og den bak.

Ikke velg korteste aka bratteste vei opp, det lønner seg å legge oppover-vinkelen slak, det vil nesten alltid være tryggere og mer effektivt. Kort og bratt kan kanskje være kjappere, men også mer energikrevende, og den energien vil du jo ha til nedturen.

NEDOVER

Et splitboard har en split som går tvers gjennom hele brettet, fra nose til tail. Dette påvirker kjørekvaliteten på brettet, særlig blir torsjonsstivheten ganske annerledes enn et vanlig brett. På myk snø, og pudder er dette mindre merkbart, men når det er hardt og isete er det noe du kjenner. Du har selvsagt testet brettet i bakken, så dette vet du jo allerede, men likevel. Ikke vær redd for å sette skikkelig bestemt kant.

At splitten også har stålkanter stiver også av nosen på brettet, og det kan være nødvendig å montere bindingene enda litt lengre bak enn vanlig, for å få tilstrekkelig løft. Men, dette er ting man må finne ut av i moderate omgivelser, test altså brettet i trygge forhold før du legger ut på de lengre ekspedisjonene. Det er ikke fett å stå på toppen av en krevende nedfart uten å kjenne brettet.

ETTER TUREN

Ta vare på fellene. Et par feller vil vare i årevis om de tas riktig vare på. La dem tørke skikkelig før de legges bort, og bruk mellomleggene når de skal lagres over lengre tid. Hundehår i fellelimen er noe dritt, stol på oss der.

GENERELLE TIPS

Dette har vi sagt før, men gjentar det gjerne. Pakk med litt ekstra skruer, det kommer alltid godt med. Enten trenger du dem selv, eller så blir du helten i gruppa om du kan hjelpe en kompis.

Pass på at greiene dine passer godt i sekken, og pakk den riktig. Tung vekt i bunn, lettere ting øverst, men tenk også på hva som skal ut og inn av sekken, og når på turen. Altså, bare tenk gjennom hvor du pakker det du skal ha med deg. Ting som festes utenpå sekken kan hekte seg fast i greiner, og om vekten er dårlig fordelt kan du komme ut av balanse når du ønsker det minst.

Dette var det vi hadde for denne gang, et kjapt innblikk i litt grunnleggende elementer av splitboarding, som kanskje kan være til inspirasjon. Nå er det bare å kaste seg uti det, og begynne. Høysesongen for splitboarding er siste halvdel av mars, hele april og så lenge snøen holder i mai. For noen fortsetter den gjennom hele juni også. Dette kan fort bli en avhengighet.

PÅ HENGENDE HÅRET 1

Hundekjøring 1.0
Vi får starte med en slags introduksjon. To urbane, karrierejagende thirtysomethings bosatt i en knøttliten leilighet med en av Grünerløkkas mest attraktive adresser.

Skrevet for bladet Hundekjøring i 2012

Riktignok svært interesserte i fjell, vinter, snø og guds frie natur, men først og fremst byfolk. Alt på stell og endelig klare for en viss forandring. Den biologiske klokka på overtid, nå lå alt til rette og barn var det neste logiske steg. Stasjonsvogn på plass og visninger på Oppsal og Bøler, man trenger jo mer plass når det kommer barn i hus, drabantbylivet ventet.

Smekk!

Etter x-antall legebesøk, noen runder med runking på Riksen og three strikes you´re out (som man sier på baseball-språket) på prøverørsbehandling var det igang med adopsjonsprosessen. Antatt ankomsttid, 3-4 år fra godkjenning.

- Hva faen kjerring, skal vi få oss bikkje?

Historien er ikke unik, du ser +35åringer flanere i kø opp og ned Akerselva med firbeinte baby-substitutter i form av Jack Russels, tollere og andre kjøtere.

Det som skilte undertegnede og viv fra øvrige infertile city-slickers var muligens vinterinteressen, som gjorde at hundevalget falt på en Alaska Malamute. Trapline Quick Leia inntok Løkka og hundelivet var igang.

En firbeint blir til to og før man vet ordet av det slepes man innover Hurdalsskauen etter håndleddet med veltet slede og åtte gærne bikkjer halsende i front og tenker hvordan i helvete skjedde egentlig dette?

Denne spalten er viet oss. Ferskingene, rookiesene, neka, jyplingene, fjolsa og grønnskollingene. Vi som spør og graver om de dummeste, mest åpenbare selvfølgeligheter. Vi som plutselig innser at vi har kjørt feil og at det er jævlig langt tilbake i mørket med hodelykt tom for batteri. Vi som roter og blander begreper og som derfor har etpar skinner for mye og etpar belegg for lite. Vi som tenker at vi klarer oss med rimelig utstyr, men som ender opp med både rimelig og dyrt i stedet for bare dyrt.

Denne spalten er av oss, om oss og med oss, men forhåpentligvis også til glede for alle som har evnen til å godte seg over andre. I skrivende stund har vi akkurat fått hund nummer sju i hus og vi føler oss rammet av en avart av seilernes trefots-sjuke. Her er det bare å henge med.

Snowboardprofil åpner museum

Publisert på Tacky.no

Det er avvik fra det perfekte som skaper personlighet. Tidligere landslagskjører Rune Lundsør åpner dørene for norges første snowboardmuseum, på Geilo, og her
er det rikelig med personlighet.

Snowboardprofil og ildsjel
Rune Lundsør har lang fartstid på det norske snowboardlandslaget og har i årene etter han la opp vært en sentral person i brettmiljøet både som trener, konkurransearrangør, butikkeier og nå museumsbestyrer.

Vokst ut av kjellerstua
Gjennom en lang karriere har han tatt vare på alt fra brett til postkort, blader og gamle avisutklipp. Denne samlingen har etterhvert vokst seg for stor til å ha på i "kjellerstua". Med fare for å ende opp i "Norges herligste" eller "Hoarders" var det enste logiske steget å åpne museeum.

Det er avvik fra det perfekte som skaper personlighet.
Her i andre etasje i butikken på Geilo har Rune bygd alt selv og det er en etasje full av personlighet. For de uinvidde er det en interessant reise i snowboardets historie, kunnskapsrikt fortalt av en engasjert og entusiastisk museumsbestyrer.
 
For brettnerden er det en uendelig mengde små glimt inn i en velkjent verden av stickers, VHS-filmer, glemte produkter, historiske øyeblikk, personligheter og hendelser. Det hele er gjort med kjærlighet til materialet, men ikke perfeksjonert eller stramt regissert og klinisk presentert. Det er litt som et punkeband som scorer middels på ferdigheter men godt over max på nerve, entusiasme og intensitet. Slik snowboard også skal være. Uperfekt, men fullt av sjel og trøkk.

Work in progress
Dette er åpenbart ikke åpningen av et ferdig, statisk museum, det er bare en sped start på et livslangt prosjekt. Det er bare å oppfordre alle som har noen hellige relikvier liggende å støve ned på loftet eller i kjelleren å ta dem med til Rune Lundsør på Geilo. Det er ikke utenkelig at han har en opphøyet plass for dem. Særlig snowboard-klær og boots er nok av interesse, for her er samlingen fortsatt litt glissen.

Mange høydepunkt
Undertegnede må anses å være noe av en historienerd når det kommer til snowboarding og jeg gikk rundt i timesvis mens Rune Lundsør fikk de siste detaljene på plass før åpningen.
 
Det var signaturmodellene til Peter Line, Mike Ranquet og Jeff Brushie. Det var VHS-spilleren som viste Snowboarders in Exile. Det var en uåpnet pakke AstroDeck. Det var et virvar av stickers som vekket minner. Det var Snurferen, Performeren og Burton PJ - signaturmodellen til Peter Bauer og Jean Nerva (you carve, you carve, you carve…). Det var SwingBo´en som hang i taket, monoskiene i inngangspartiet og de gamle bladene man kan sette seg ned og bla i. Det var den mildt sagt morsomme samlingen postkort. Det var så mye.
 
Og sist, men slett ikke minst var det skrønene knyttet til de ulike objektene, entusiastisk fortalt av museumsbestyrer Lundsør.

Allmenndannelse
Er du snowboarder og bare mildt interessert i hvor snowboarding kommer fra og hvordan det er kommet dit det er, så er en valfartsreise til Geilo en viktig del av din allmenndannelse.

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

Intervju - Eric Jackson og Forest Bailey

Intervjuet ble publisert på brettsportnettstedet Tacky.no

Det er en mild overdrivelse å påstå at praten satt løst med to bakfulle snowboardere siste dagen av europaturneen med Adidas Snowboarding og Jake Blauvelts Naturally, men etter en solid porsjon pad thai løsnet det for Forest Bailey og Eric Jackson.

Adidas-teamet på Europaturné
Vi er på Løkka for å treffe noen av verdens mest interessante snowboardere for tiden. Det nylanserte Adidas-teamet er på europaturné i forbindelse med premieren på Jake Blauvelts Naturally, en film noen av dem er med i og Adidas er sponsor av.
 
Nevnte Jake Blauvelt, Keegan Valaika, Kazu Kokubo, Helen Schettini og de to bakfulle svirebrødrene Eric Jackson og Forest Bailey henger på Ringen Kino sammen med Adidas-crewet og Friday Productions.

Foto: Kristian Leerand

Samkjørte motpoler
Forest Bailey og Eric Jackson representerer på et sett to motpoler innen snowboarding, henoldsvis street og backcountry. Men, de har svært lik tilnærming til det de holder på med og tildels lik bakgrunn, og de kjører for samme sponsorer, Adidas og Mervin mfg (Bailey på Gnu og Jackson på Lib Tech).
 
De startet begge sine respektive karrierer som konkurransesnowboardere og deltok i sine lokale konkurranseserier. Begge kjørte halfpipe, men var bare moderat motivert av konkurranser som målsetning i seg selv.
 
Forest vokste opp i isete Vermont og Eric vokste opp i Mammoth, så det er kanskje ikke helt ulogisk at det gikk som det gikk.

Konkurranser var veien, ikke målet
- Basically I´m sayin that I´m stoked that I don´t have to do contests, I never really enjoyed them, sier Eric Jackson. Forest Bailey er helt enig. De følte begge at det å bli dømt i snowboarding ikke var særlig tilfredstillende. De fant ingen entusiasme i å følge et skjema og et fastlagt, forhåndsplanlagt run i pipen.
 
Det var kult å møte venner på USASA-eventene, men ingen av dem følte en sterk dragning mot å vinne. - Da jeg i sekstenårsalderen innså at det var mulig å leve av å stå på brett uten å måtte delta i konkurranser, kom dette som en stor åpenbaring for meg, sier Forrest og får noen bekreftende "fo sho" fra sidemannen. Selv om disse to driver med vidt forskjellige ting så driver de likevel med det samme, snowboarding.
 
De ser likevel verdien av årene med konkurranser, de var steg på en stige man måtte jobbe seg oppover for å komme dit de er nå, bakfulle på en Thairestaurant i Oslo.

Videoverden vs konkurransekjøret
Vi beveger oss litt videre i konkurransepraten og kommer inn på Mark McMorris, kanskje verdens fremste slopestyle-kjører akkurat nå, og spekulerer i om han også vil bevege seg over i foto/video-verden etter hvert.
 
- Jeg skulle gjerne sett en Mark McMorris-part, sier Forest, den ville sikkert vært dope. Ærlig talt, jeg ville heller sett en Mark McMorris part enn å høre at han vant enda et gull, det går inn det ene øret og ut det andre. Jeg husker ikke hvem som vant hva, men en god videopart setter seg.
 
- Det er så mye mer kreativitet som går inn i en videopart, du tenker på det hele året, det er fire minutter som skal fylles med det beste du har gjennom sesongen. Noen triks tar tjue minutter andre tar tre dager å få på plass.
 
Praten er i ferd med å løsne
Forest er på gli, Eric er mest opptatt av at han gradvis begynner å føle seg bedre. Det går veien dette, og pad thaien var jækla god. - En videopart er et helhetlig prosjekt gjennom året, i motsetning til å reise til de samme stedene hvert år og delta i de samme konkurransene for å få vist ens sponsorlogoer noen sekunder på TV. Det er mer tilfredstillende å få utvikle signaturutstyr sammen med sponsorene, som kids kjøper etter de har sett en gjennomarbeidet videopart, fortsetter Forest mens Eric nikker over maten.
 
Men, de er enige om at nivået på konkurransekjøringen er spektakulært og konsekvensene av et feilskjær i slopestyle er ganske brutale. Ikke at det ikke er konsekvenser både i gata og på storfjellet der disse to befinner seg.
 
Her er hans gjennomarbeidede videopart fra Givin's "Too", ganske spenstige saker.

Shaun White
Det er vanskelig å diskutere konkurransesnowboarding uten å berøre Shaun White. Ingen av dem har noe entusiastisk forhold til The Flying Tomato og forventer ingen videopart derifra med det første.
 
- Does that guy even like to snowboard?
- I never got that feeling.
- He likes to win.
 
...så var det vel ikke mer å si om den saken.

God stemning i Jackson-familien. Foto: videostill

Inspirasjonskilder
Å vokse opp som snowboarder på bygda i Vermont innebærer, i følge Forest Bailey, at man kjører pipe. Det er isete, ikke noe pudder og ytterst få streetrails. Han ble selv inspirert av Grenade-filmer og Lucas Magoon som også var fra Vermont. Eric Jackson nevner Lukas Huffman som han husker fra en Mack Dawg film der han kjørte til Rolling Stones Gimme Shelter som et eksempel på videoparter som har festet seg hos ham. Vi konkluderer med at det må ha vært Shakedown. Og, at det var Huffmans backcountry-kjøring og naturlige utnyttelse av terrenget som var inspirerende og som endret hans egen måte å se på snowboarding.

- Once you got that mindset theres no turning back.

Forest lurer på om det snør i Oslo på vinteren og om det er mange bra spots i byen. Dette glir over i en filosoferende runde om snowboardere, og skateres måte å lese terrenget, både på fjellet og i byen. Hvordan man ser linjer og muligheter over alt.
 
Mer allsidig enn man skulle tro
Muligheter er vel noe av essensen av kjøringen til Forest Bailey. Man har lett for å se ham som en street-kid, men parten hans i Nation viser at han er mye mer allsidig. Denne allsidigheten er noe han lover at vi vil få se mer til fremover. Vi ser utvilsomt frem til mer backcountry-kjøring fra Forest Bailey fremover
 
Welcome Forest Bailey
Sjekk Forests Adidasepisode og se at han er en mer allsidig kjører enn mange kanskje har gitt ham cred for.

Eric Jackson vant Videopart of the Year
Eric Jackson har vært gjennom flere tøffe år med skader, tap av sponsorer, manglende motivasjon og var kanskje til en viss grad tynget av å leve i skyggen av sin bror John Jackson. Men, da Eric vant Videopart of the Year i Transworlds Riders Poll 2012 for parten hans i People´s Good Look, i konkurranse med bl.a. Travis Rices Art of Flight var han utvilsomt etablert som Eric Jackson og ikke lillebror til John Jackson (som forøvrig vant videopart of the year de to foregående årene).
 
Welcome Eric Jackson
I Eric Jacksons Adidasepisode går han dypere inn på årene med skader, motivasjonsmangel, veien tilbake og suksessen med People´s Good Look.

Planer for vinteren
Forest er invitert til å levere part til X-Games Real Snow, noe han ser fram til, men uten å ha planlagt noe spektakulært og sirkuscrazy, slik mange kanskje forventer av Real Snow partene.
 
Kompisfilm med Keegan
Hans hovedprosjekt kommende vinter er å filme med teamkompis Keegan Valaika, men ingenting er spikret utover at de skal lage film sammen. Det er utfordrende å gjøre noe som stikker seg ut i dag når internettet bugner over av webserier, fullparter, fullfilmer og teasere. Man må virkelig være kreativ for å bli lagt merke til.

Å se filmer der man kjører flere hits i lines er noe vi alle tre er såre enige om at er fett. Det er en åpenbar utfordring i gatene på grunn av fart, men også i fjellet har det lett for å bli ett hopp om gangen.
 
Eric Jackson lover kreativitet for kommende sesong
Eric utdyper ikke sine planer for sesongen, men legger vekt på at det blir full satsning og lover å levere både kreativitet og holy shit moments. Vi sjekker hans Lib Tech check-in fra i vinter

Mette og klare for fest
Vi nærmer oss slutten på pad thaien og praten sitter forholdsvis løst om snowboarding i mainstreamen og Erics bror, John Jackson, som fortsatt er et noe mer household name enn lillebroren. Men, vi fordyper oss ikke i mer dette. Vi drifter over i entusiasmen over å være på tur med Adidas og Jake Blauvelt, men at det likevel skal være godt å komme seg hjem nå etter turens siste fest på Vulkan.

Vi takker gutta for praten og Adidas for maten.

TENTIPI LAVVO

Bladet Hundekjøring fikk i senvinters teste en nimanns Tentipi Safir-lavvo, jeg kan allerede her røpe at det ble en fin tur.

Den samiske lavvoen har over 2000 års historie og er bortimot lik indianernes tipi. Høy takhøyde for innendørs ildsted, tørking av klær, komfortabel matlaging og andre huslige oppgaver. Den koniske formen gjør teltet svært motstandsdyktig mot vind, og konstruksjonen er enkel å montere/demontere for et liv i bevegelse.

Flere moderne teltprodusenter har ulike lavvo-varianter der reinskinnet som opprinnelig ble brukt som duk er byttet ut med hi-tech lettvektsduk og raiene byttet ut med en enkel midtstang. Prinsippet er likevel det samme. Et stødig telt hvor man kan bo komfortabelt, tross rufsete vær.

En av de moderne produsentene som har tatt lavvo-ideen lengst er svenske Tentipi. Firmaet het opprinnelig Moskoselkåtan, etter stedet Moskosel i Lapland der Bengt Grahn bodde da ideen om et nytt, nordisk tipikonsept tok form. Nå, over tjue år senere spenner sortimentet fra lette femmannslavvoer til gigantiske sammenbyggbare festivallavvoer. Safir er toppmodellen blandt turmodellene til Tentipi. Den kommer i to ulike dukmaterialer, en kraftig canvas av bomull/polyester og en lettvektsvariant i polyamid. Vår variant var av den robuste sorten. Med sine 13,6 kilo (lettvektsvarianten veier 7,8) er ikke dette et telt man tar på ryggen på tur, men det går helt greit nedi en slede.

Nispannet peilet seg innover Jotunheimen, over Tyin mot Bygdin hvor det var planlagt basecamp. Etablering av camp skjedde mens solen var på vei ned, men oppsett av nimannslavvo for en person gikk som fot i hose selv i begrenset lys. Det finnes knapt enklere telt å sette opp enn dette, om man har lest de smarte knepene i bruksanvisningen og tørrtrent en gang på tunet hjemme.

Som enmannstelt er jo dette selvsagt overkill, som å bo alene i Dovregubbens hall. Det var fristende å invitere hele bikkjegjengen innendørs der jeg tuslet rundt midtstanga som en ensom greve. En nimanns-lavvo er åpenbart et telt for folk med venner.

Utover natten blåste det litt opp, værvarselet for området sa 10-12 sekundmeter vind og 8-10 minus. Inne i teltet merket jeg lite til dette. Den kraftige duken blafret knapt i vinden, men satt stramt og teltet sto støtt. Produsenten lover at Safir tåler de mest ekstreme værforhold, det fikk vi ikke bekreftet eller avkreftet i løpet av våre komfortable netter i Jotunheimen.

Enkelt, solid og gjennomtenkt med noen smarte tekniske løsninger oppsummerer dette produktet etter en oval weekend på tur og etpar opp- og nedmonteringer på barmark. Til tross for sin nomadiske opprinnelse er naturligvis ikke nimannslavvo med canvasduk og vedovn det man bruker til fotturer, men skal man etablere basecamp nå under høsttreningen og har bil eller vogn i nærheten har man her et fantastisk husvære. Tentipi oppgir at åtte pers kan sove komfortabelt i lavvoen, jeg kan ikke si annet enn at etter tre dager var det såpass rotete i teltet at jeg var glad jeg var alene.

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

SPADE - BCA ARSENAL A-2 EXT

Backcountry Access
Det lille Boulder, Colorado-baserte firmaet Backcountry Access har laget sikkerhetsutstyr for fjellfolk i tjue år, hele tiden med en kompromissløs tilnærming til enkel funksjonalitet og innovasjon. De har også hatt et stadig fokus på å utdanne folk i fjell-, snø, og skredkunnskap. BCA´s flaggskipprodukt er skredsøkeren Tracker, som også var starten på firmaet.

Nå, tjue år senere består produktporteføljen av en rekke snø-, og skredrelaterte produkter. I 2013 ble BCA kjøpt av giganten K2, men de har beholdt både filosofien og folkene som startet firmaet på nittitallet.

Arsenal A-2 EXT skredspade
Vi har testet deres Arsenal skredspade, med innvortes sag. Spaden veier 880 gram (inklusiv sagen). Den er 77 cm i max lengde, komprimert er den 64 cm. Demontert er bladet kun 27,9 cm og skaftet 43 cm. Materialet er bunnsolid 6061 T6 aluminium.

Flerbruksspade
Dette er en svært solid sag med rette «skuldre», tanken her er at alpinstøvler ikke skal skli av. Vi kan bekrefte at den også funker med lobber og Neos fotposer, selv gjennom svært isete, hard snø. I bladet er det fire hull, disse er der for at spaden skal kunne brukes til å konstruere en redningsbåre av ski og staver. Jeg har tredd en rævline gjennom de to øverste hullene og bruker spaden som ekstra snøanker. I noenlunde fast snø fungerer dette utmerket både som frontanker og til oppstallingswire på tur.

Sag i skaftet
Varigheten på sagen har vi ikke fått teste over tid, men som ny sager den svært bra. Med tanke på størrelsen føles den både solid og velgjort. At sagen ligger trygt plassert i det ovale skaftet og ikke løst i sleden er jo et pluss.

Fast inventar i sleden
Alt i alt er dette en svært solid og god spade, med en mer enn anstendig sag. Den er litt tyngre enn de letteste backcountry-spadene og sagen kanskje noe kort, men her er den blitt fast inventar i sleden og stadig brukt som frontanker. Hvordan den funker som poop-scoop får vi komme tilbake til.

Nettside:
backcountryaccess.com

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

HENNING BERG

Intervju av hundekjører Henning Berg for Eidsvoll Ullensaker Blad:

- Jeg kjenner på litt dårlig samvittighet ovenfor naboene, sier han og understreker at han legger vekt på lyddisiplin i hundegården, men at det ikke alltid er like lett. Særlig om våren når sesongen går mot slutten og aktivitetsnivået senkes, da kan bikkjene være utålmodige og urolige. Og når det er løpetid, da blir det litt ekstra kjefting ut vinduet.

Uvurderlig støtte fra hjemme-teamet.
Firebarnsfaren fra Vestvang er midt i de siste forberedelsene til sitt tredje Femundløp. I motsetning til de fleste kennelene i øverste sjiktet av resultatlistene har ikke Henning handlere (medhjelpere) som hjelper til gjennom sesongen. På løp er det samboeren og hennes søster som stiller som handler-team. Men, med et disiplinert treningsopplegg, hunder fra meriterte Elisabeth Edlands Flying Huskies-kennel på Maura og en utpreget strategisk legning, suste Henning Berg inn til en svært respektabel sjuendeplass i begrenset klasse (8-spann) under fjorårets svært kalde og værharde Femundløp.

-Det blir galt å si at jeg gjør alt selv, sier Henning, under oppkjøringen er jeg svært lite hjemme og dette hadde aldri gått om jeg ikke hadde hatt et solid «team» på hjemmebane. Når Henning og de åtte utvalgte hundene står klar til start på Røros førstkommende lørdag har de tilbrakt 2500 km sammen siden sesongstarten i høst.

Rammet av trefotssyken
Som så mange andre startet han med to huskier til tur og snørekjøring, og med dem kom han inn i det aktive trekkhundmiljøet i distriktet. Et miljø som må sies å være dominert av langdistansekjørere. Et par «leftovere» til fra Flying Huskies og to ble et firspann, fra fire er veien kort til åtte og deltakelse i begrenset klasse. Nå har han fjorten og stiller i åpen klasse i de mindre viktige løpene for å gi alle hundene løpstrening, men har ingen ambisjoner om å ta steget opp i åpen klasse permanent.

Det er ca. 430 km fra Eidsvoll til Trondheim. Åttespannklassen i Femundløpet går gjennom 400 km nådeløst høyfjellsterreng. I fjor nærmet gradestokken seg førti minus og et høyt antall deltakere valgte å bryte.

Ingen oppgave for liten
-Når det blir så kaldt er det stor fare for forfrysning på hundene, særlig gutta er utsatte. Når menn tisser blir det jo ofte hengde en dråpe igjen der frampå, denne kan bli et alvorlig problem i førti kuldegrader. Henning måtte frem og riste hver gang hannhundene hans tissa en skvett. Evnen til å følge sin planlagte strategi og ikke jukse unna slike nødvendige oppgaver selv når man er kald og stuptrøtt er nok det som sikret den solide plasseringen.

Et fremtredende konkurranseinnstinkt er nok hovedmotivasjonen for å drive med hundekjøring, men det er likevel etter at konkurransesesongen er over at den virkelige kosen begynner. Lengre dager, bedre vær og turer uten andre mål enn å nyte naturen og samværet med bikkjene. Gjerne sammen med andre hundekjørere fra distriktet. Det er bonusen.

Femundløpet - fakta
Femundløpet er et langdistanse hundeløp som arrangeres årlig med start og målgang på Røros. Løpet er delt inn i tre klasser, F400 med maks 8 hunder, F600 med maks 12 hunder samt en juniorklasse. Løpet ble første gang arrangert i 1990 med 41 startende spann, i år stiller 171 deltakere, med totalt ca. 1500 hunder til start. Traséen går gjennom flere sjekkpunkt som er tilgjengelige for publikum bl.a. Tufsingdalen, Tynset, Grimsbu og på Tolga. Den mestvinnende kjøreren i løpets historie er Robert Sørlie med ni seire, han stiller til start også i år. Det gjør også flere fra distriktet.

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

FINANSKRISEMINIMERING

Det er dyrt å drive med hundekjøring og ingen begrensninger for hvor mye man kan brenne av på utstyr, men hvor billig utstyr kan man klare seg med?

Jeg fornærmer sikkert en og annen «fattig» hundekjører ved å påpeke hvor kostbart hundekjøring er, at det er en fritidsaktivitet for folk med både tid og penger til overs. Særlig siden de fleste, nettopp på grunn av hundekjøringen, aldri har tid og penger til overs.

Noen har sikkert regnet på utgiftene som går med årlig for å drive med hundekjøring på et anstendig nivå. Jeg orker ikke tenke på det, men man kunne definitivt hatt råd til både Audi, golfkøller, medlemskap i en anstendig golfklubb for fiffen samt en anstendig leilighet på Majorstuggu for kostnadene som følger med en litt over gjennomsnittlig utstyrt kennel. Men så er det vel ikke så mange hundekjørere som drømmer om Audi og kåk på vestkanten.

Men dyrt er det og av og til må man finne steder å kutte kostnader. I jakten på lavbudsjettsalternativer for trange tider har jeg funnet noen perler. Dette er klær som gjør nytten, noen ganger like bra som svindyre alternativer andre ganger enda bedre.

Vi har funnet mesteparten av dette utstyret hos et militærutsalg på Råholt, men om du ikke har noe slikt i nærområdet kan du sjekke ut www.forsvarsbrukt.no eller www.fmu.no.

Bomullsanorakk.
Anorakken kom jeg over på et militærutsalg på Råholt. Den er stor og romslig og lett å trekke utenpå hva du enn måtte ha under. Hetten er svær, med god plass til en stor pelslue, eller hjelm om du er av den forsiktige typen. Den har to store lommer i front og stramming nede og i livet, samt skrittstropp. Snøringene er enkle å betjene med votter, det samme er knappene i halsåpningen.

Jeg har brukt den gjennom sesongen i alt fra tett snøvær rundt null grader til minus tjue. Når det snør på etpar minus legger snøen seg på jakken og smelter av kroppsvarmen. Da blir jakken fort litt fuktig, men dette kan forbedres med Fjällrevens Greenland Wax eller en runde bomullsimpregnering.

Jakken har en superenkel konstruksjon i robust, tettvevd bomullstoff som virkelig gjør nytten til hverdagsbruk både i hundegården og på treningsturer. Om man er litt nevenyttig og har en symaskin stående kan man lett utbedre jakken med pelskant, forsterkninger på utsatte steder og kanskje noen borrelåser på lommene for å unngå å miste lommeboka om man skulle gå på en velt.

Mange friluftsveteraner av den gamle skolen fnyser av nyvinninger som GoreTex, HellyTech, Hyvent og eVent. Norrøna har en versjon av sin Svalbard Arktis i bomull, Fjällreven har sitt G-1000 materiale som hovedsaklig består av bomull og om du setter deg med en skål rømmegraut på Dyranut midtvinters vil du se at svært mange durkdrevne fjellfolk sverger til dette tradisjonsrike materialet. Jeg skal ikke predikere bomullens overlegenhet, men denne jakken til 250,- får deg trygt gjennom hverdagsturene og hundegårdstrabasene, så kan du spare den flunkende nye Skookum-parkasen til du står på start i Røros eller Alta.

Forsvarsvott
Votter er ikke bare bare, eller only only som en viss bilist pleier å si. Som småbarnsfar er det å ta på votter på en toåring omtrent like frustrerende som å skifte diarébleier. Som hundekjører opplever man innimellom noe liknende, til man endelig finner de perfekte vottene, naturligvis. En ting er at votten er god når man har fått den på og strammet til, noe annet er om man skal sjekke klokka eller ta på en potesokk. Kvaliteten på en vott er ikke utelukkende knyttet til om den holder deg varm på hendene, for meg handler det kanskje aller mest om hvor frustrerende den er å ta av og på.

Materialet i disse overtrekksvottene er såpass stivt at de ikke krøller seg rundt håndleddet når man sjekker klokka og åpningen er såpass stor at man lett får dem av og på, utenpå jakken. Strammingene, en rundt håndleddet og en oppe, er veldig lette å håndtere med den andre votten på. Innervottene i ull er helt greie, men det er plass til en tjukkere variant om man ikke synes de isolerer nok. Stivheten i materialet er en fordel når votten skal av og på, men det gjør at den ikke er optimal til å gripe med og det er et helvete å tørke snørr med desverre. Det er riktignok et noe mykere materiale i håndflatene, men dette hjelper bare marginalt. Likevel er dette utvilsomt en helt fantastisk, og bortimot uslitelig, vott til 75,-

Forsvarets mellombukse.
Noen plagg er det neste overflødig å si så mye om, forsvarets mellombukse i ull er uslåelig. For en hundrelapp eller så gir den isolasjon som overgår det meste. Løst strikket slik at den skaper et isolerende luftlag mellom yttertøyet og undertøyet. Lang nok i livet så at du kan trekke den godt opp over ølvomma og litt kort i beina så den ikke klumper seg i nesnalobbene. Kanskje det minst sexy aprés-ski/mush plagget som finnes, men du vet du er blant venner om du føler deg trygg nok til å spankulere rundt i denne på hytta etter turen.

Gjenbrukt er velbrukt
Et annet finanskrisetips er Fretex. Her har jeg funnet en rekke gode ullgensere til godt under hundrelappen. Selv de mest forfengelige, som ikke føler seg komfortabel med second-hand klær til fest, kan sikkert bruke en brukt ullgenser under parkasen uten å skjemmes. Dessuten er det sympatisk med tanke på miljøet med gjenbruk. Selv fant jeg en herlig fargesprakende genser med logoen til den eksklusive klubben Oustøen Golf & Country Club brodert på, en klubb det koster en kvart mill. å bli medlem av. Det føles godt å tre denne nå ganske skitne og slitte genseren over hodet for å gå ut i hundegården for å møkke.

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

View fullsize

THE BACKWOODSMAN

De ønsker seg et enklere liv sier mange og kjøper enda en tømmerhoggerskjorte, lar skjegget gro og bytter ut soyalatten med aeropresset svartkaffe, men er det nok? Om du virkelig ønsker deg et enklere liv er Backwoodsman Magazine til god inspirasjon.

Bladet er produsert nærmest som en fanzine, mye sort hvitt, tynt papir, dårlige bilder og middelmådige illustrasjoner. Enkelt og fritt for pynt. The Backwoodsman handler om selvforsyning, selvhjulpenhet og folklore fra den amerikanske pionertiden. Primitiv jakt og fiske. Hvordan lage våpen, bål, kano og god mat i villmarken med enkle midler. Overlevelsesteknikker som rensing av vann, bygging av hytte og bevaring av mat. The Backwoodsman ble startet på åttitallet av Charlie Richie Sr som fortsatt foretrekker å jakte med pil og bue eller gævær som lades fra munningen.

GRASSROOTS POW

View fullsize

Det er fristende å dra frem Platons idélære om man skal sette brettsportene surfing, skateboard og snowboard i forhold til hverandre, men jeg husker ikke exphil-pensumet godt nok dessverre.

Likevel kan man se på surfing som den opprinnelige, rene idéen, den førstefødte. Så kom skateboarding som den autonome, uregjerlige lillebroren. Til slutt kom etterpåklatten snowboard, den litt smiskete minsten som gjerne vil være likt av alle. Litt punkete, men spiselig nok for IOC. For snowboardere er både byen og fjellet logiske lekeplasser. Den ene store forskjellen på snowboard og de to andre søsknene er naturligvis bindingene. I en streben etter å etterlikne sitt opphav, surfing, har Grassroots Powdersurfing utviklet bindingsløse snøbrett til pudderbruk. Brettene er optimalisert for flyt i løssnø, på overflaten er det et konkavt gummimateriale som gir grep og kontroll og sålen får man både i tradisjonell p-tex og i tre.

View fullsize

Tradisjonelle snowboardbindinger er utstyrt med en støttende helkappe, såkalt highback, som gir godt kantgrep på helkantsvinger. I tråd med utviklingen mot mer surf/skateboard-følelse på snowboard har norskeide Switchback Bindings utviklet en snowboardbinding der man kan ta av denne og dermed få en «renere» surfeopplevelse. Bindingene er også utviklet slik at man kan gjøre alle justeringer og tilpasninger uten verktøy, også av og påmonteringen av helkappen.

View fullsize

OR RANDO CAP

Hundekjørerbutikken i Elverum har i sin søken etter produkter særlig egnet for hundekjøring tatt inn ORs Rando Cap, en vanntett, pustende og fleece-foret GoreTex-skyggelue med øreklaffer.

View fullsize

Seattle, Washington. Havnebyen på Nord-Vestkysten var porten til Alaska under gullrushet i Klondyke ved århundreskiftet. Hjembyen til bl.a. Jimi Hendrix, Nirvana og Pearl Jam. Kjent for fantastisk kaffe, godt øl, alternativ musikk og dårlig vær. Med dårlig vær kommer behovet for gode klær. Outdoor Research er et av klesmerkene som har tatt dårlig vær på alvor. Etablert av fysiker og fjellklatrer Ron Gregg tidlig på åttitallet, i starten med hovedfokus på hansker, luer og gamasjer, nå et merke med bredt utvalg klær til det meste av utendørsaktiviteter. Grunnleggeren omkom i snøskred i 2003 og firmaet ble solgt til Dan Nordstrom som har holdt fokus på høy funksjon og kompromissløs kvalitet.

Hundekjørerbutikken i Elverum har i sin søken etter produkter særlig egnet for hundekjøring tatt inn ORs Rando Cap, en vanntett, pustende og fleece-foret GoreTex-skyggelue med øreklaffer. Denne lua har vi i Hundekjøring fått teste. Selv om jeg personlig har en særlig forkjerlighet for Seattle har jeg alltid vært skeptisk til denne typen luer. Det er bare å innrømme det, jeg er en forfengelig fyr. Selvsagt har funksjon førsteprioritet, men står det mellom to jevngode luer der man ser dust ut i den ene… jaja. Disse skyggeluene med øreklaffer pleier sjelden å være flatterende for brukeren, men ORs Rando ser faktisk ikke så værst ut. Med klaffene oppbrettet funker den fint i høstvær, snurpet sammen under haka holder den godt på varmen i kulda og trer man en ekstra lue eller parkas-hetta utenpå er man godt beskyttet selv i ekstrem sprengkulde.

Man har sjelden bare ett par hansker, ett sett klær klær eller en av hva som helst egentlig, man har et utvalg til ulike forhold. Dunjakke, parkas eller skalljakke. Hansker, votter eller en kombinasjon av flere. På samme måte er selvsagt Rando Cap en av flere luer på hattehylla, men det har vist seg at den er den lua som oftes er i bruk, nesten uansett vær. Jeg har hatt den siden i høst og den har nok seilt opp som favoritt i vinter.

Tilfeldigvis møtte jeg den unge, fremadstormende hundekjøreren André Bjørnstad i Skurdalen nyttårshelgen, han tok meg med på en legendarisk runde i sitt nabolag. Artig nok brukte han også OR´s Rando Cap. Han var godt fornøyd med lua, men mente at den var litt tynn i foret for de aller kaldeste dagene.

FOOTPRINT INSOLES

Innersåler utviklet for skateboarding gir god og nødvendig dempning i etpar fjellsko med to ivrige huskier i front på tur.

View fullsize

På Löplabbet sikter de kameraet inn mot de sure føttene dine og filmer deg mens du løper på tredemøllen. Så er det en lettbeint, atletisk svenske som forteller deg at du har overpronasjon og må ha en sko med spesiell oppbygning, svindyr antakelig. På de mer avanserte vintersportsjappene får du varmeformede innleggssåler som gjør solide innhogg i lommeboka. Joda så sitter du der med et glass vin på fredagskvelden med nye joggesko i skohylla og ser på Skavlan. Der er det faenmeg en amerikaner som forteller deg at du skal løpe barfota. Fottøy er jaggu ingen spøk.

Nå er det en gjeng skateboardere som tilnærmer seg innersålen fra sitt perspektiv. Stadige harde landinger på brett er ingen spøk for knær og ankler, for å dempe disse belastningene har Footprint Insoles utviklet en innersåle som skal absorbere støt på en måte som ikke er gjort tidligere. Snowboardere og skikjørere har også fått øynene opp for disse sålene, selv om de kun markedsføres mot skatere. Undertegnede har testet sålene i et par lette fjellsko i høst og er meget godt fornøyd med dem. Om man går tur med to ivrige trekkhunder belaster man knærne ved å stå imot trekkraften til hundene, min opplevelse med Footprint-sålene er at de gir veldig god demping uten å gå på bekostning av følelsen med underlaget. Det kjennes litt uvant i det man putter beina i skoene første gang, men etter noen dagers bruk er sålen formet etter foten og det kjennes veldig riktig. Skosålepreferanser er, som så mye annet, individuellt og om disse holder alt de lover er uvisst, men mine Footprint Insoles skal over i beksømstøvlene mine så fort det blir skiføre. Når dette er prøvd kommer det en liten oppdatering her i bladet, eller på hundekjøring.no.

MOTIONLIGHTS NIMO 11

Tyske Motionlights har med Nimo 11 laget en solid, og så langt pålitelig hodelykt til en forholdsvis fornuftig pris.

Alle vet at folk som har sett lyset kan være vriene å diskutere med. Dette ser man også i det blendende lyset av hodelykta. Engasjementet er på grensen til religiøst både blant hundekjørere og terrengsyklister når man mener noe om lumen, batterikapasitet, soliditet eller hva som helst knyttet til hodebasert belysning.

Selv har vi Lupine, MagicShine og Princeton Tec i vår spede husholdning. Princeton Tec med sine 200 lumen kan ikke måle seg mot de andre, men den har vist seg å være en holdbar og pålitelig lykt til hverdagsbruk og som reservelykt på tur. Pikoen er jo uovertruffen med tanke på kraft i forhold til størrelse, men er på service for andre gang på halvannen sesong. Det er kanskje ikke et sunnhetstegn, men servicen fra Lupine er god, om enn ikke lynkjapp. MagicShine kjøpte vi første gang fra DealExtreme og opplevde stadige ledningsbrudd, men den vi har nå fra XXL har holdt koken godt. Så ser man i nettdiskusjoner at andre har nøyaktig motsatte opplevelser med sine lykter.

Ulik bruk gir naturligvis ulik slitasje og man får individuelle opplevelser av lyktenes kvalitet utifra eget bruksmønster. I vår søken etter den optimale lykta har vi nå fått en tysk variant i hendene, eller rettere sagt på hodet. Nimo 11 fra den tyske produsenten Motionlights. Lykten blir, som de fleste andre hodelykter av dette kaliberet, markedsført særlig mot terrengsykkelsegmentet. Dette er en gruppe som bruker utstyret sitt hardt, men sjelden i så hard kulde som hundekjørere, det blir derfor interessant å se hvordan lykta tåler sesongens kjøligste utfordringer. Førsteinntrykket er positivt. Lykten er solid utført i cnc-frest aluminium. Den har et relativt bredt hodebånd og sitter godt og stabilt på hodet. 1200 lumen gir mye lys og en elektronisk temperaturkontroll sørger for at den ikke overopphetes. Av/på knappen er lett tilgjengelig med handsker og den har flere lysstyrkealternativer.

Etter noen dagers bruk har vi likevel funnet noen åpenbare svakheter. Koblingen til batteriet sitter veldig løst, bare små bevegelser skal til for å nappe ut pluggen. Dette har vi enkelt løst med en liten flik Duct-tape, men det gir et lite minus i totalinntrykket. Vi mistenker også batteripakken for å være litt dårlig isolert, men den er smal og smidig og tar derfor lite plass i lommen, en liten modifisering av denne bør heller ikke være vanskelig. Vi kommer også her tilbake med en liten rapport ettersom vinteren går.

motionlights.de

VM HUNDEKJØRING 2011

Vi var akkurat passert Nebbenes nær kanten av Akershus da karbohydratene og koffeinen slo inn. Oppløftede og lette til sinns av kaffe og søtsaker manøvrerte vi den store, sorte Defenderen nordover E6 mot Hedmark og VM i hundekjøring på Gåsbu.

Denne artikkelen fra VM i hundekjøring 2011 ble publisert i bladet Hundekjøring

Der den våte veibanen møter det skarpe sollyset dannes regnbuer i vannet som spruter opp fra bakhjulene, før dritten treffer frontruta på bilene bak. Ved Espa vrenger vi av veien, enige om at det må mer koffein og karbohydrater til. Espa er bolleland og det har gått sport i å handle der uten å kjøpe boller. Denne gang lar vi prinsippene fare og gir oss hen i mersalgspsykologiens klamme favntak.

Birkin eller Bardot?
Musikk hører enhver biltur til og Løten Brenneri passeres i det Serge Gainsborough stønner “Jet’aime… moi non plus” til Brigitte Bardot, eller var det Jane Birkin? Uansett trekkes tankene i retning julebord i offentlig sektor. Arbeidsfolk og mellomledelse i pinlig kåtprat over brunt brennevin med et hint av karve. Vi er på vei til Gåsbu og Verdensmesterskapet i Hundekjøring.

VM - et fargerikt fellesskap.
Gåsbu er Hamar Trekkhundklubbs hjemmebane, fantastiske fasiliteter og en klubb med masse arrangementserfaring. Selv om ingen av oss kan en dritt om sprint eller mellomdistanse av dette kaliber er vi breddfulle av forventninger. Det er VM lissom.

Vi møter en HiAce i en smal motbakke opp mot arenaen og idioten bak rattet løfter hendene i været med et “I know nothing, I am from Barcelona-uttrykk” i ansiktet og vi må rygge tilbake til bunns av bakken. Når vi kommer oss opp igjen ser vi at fjolset i HiAcen hadde knappe fem meter å rygge for å slippe oss forbi. Her må snart mer koffein til.

Selv om arrangørene ikke hadde lagt mye arbeid i å skilte veien opp til arenaen hadde folk funnet frem. Parkeringen var full av hundefarkoster i alle prisklasser. Her var alt fra fartsgale vohrsterfamilier til halvmacho malamutemannfolk samlet. Ikke registrerte vi skubbing eller skuling rasene i mellom, men det var ingen tvil om at dette var alvor, blodig alvor. Kondomdresser i nasjonalfarger på kraftkarer og jockey-spjælinger. Teamjakker med Finland og Nederland på ryggen. Dette er idrett.

Slekt og venner.
Etter å ha kavet rundt fra sjekkpunkt til sjekkpunkt på Femundløpet, som var VM i langdistanse, var det nå forfriskende å se at det her var utlendinger representert blandt deltakerne. Over parkeringen på Gåsbu hang det flagg fra “hele verden”. At hundekjøring var noe sørøstasiatene drev på med var noe av en overraskelse. Langs løypa sto en gjeng filipinere og flagget ivrig og på kafeen satt en mutt koreaner. Om han var skuffa over resultatene eller deppa over det mangelfulle utvalget av anstendig mat på norske sportsarrangementer vet vi ikke, vi var for opptatte av å fikse oss en burger til å spørre.

Til tross for strålende vær og fantastiske forhold virket det som om publikum primært besto av deltakernes familie og venner. Det kan virke som om arrangørene har investert mer i sportslig gjennomføring og mindre i kommunikasjon. Men stemningen var god den og det var absolutt ikke folketomt.

Mange klasser.
Mattilsynet hadde vært innom på formiddagen, diverse spanjoler og tyskere med rot i papirer og vaksiner var hjemsendt så det hele var grundig forsinket, noe som passet utmerket for to sjusovere av vårt kaliber. Vi fant oss en plass i solen og nøt synet av bikkjer i ulike fasonger og sammensetninger peise inn og ut av arenaen i heseblesende hastigheter.

Her var firspann med hengeører og større konstellasjoner av polare bikkjer samlet i skjønn forbrødring. At det denne helga ble kåret 12 verdensmestre kan kanskje forarge noen som helst hadde sett at alle sporter hadde én mester, men ingen sutrer over at Andreas Evensen ikke måler seg mot Mike Tyson i boksing. Det er heller ikke gitt at en tungvektsbokser er en bedre bokser enn en lettvekter, han er bare større. Grete Waitz hadde ingenting i sprint å gjøre og Usain Bolt vinner neppe New York Marathon, men begge løper. Likevel er tolv verdensmestere på en helg mye å holde styr på og ulikhetene mellom klassene kan være forvirrende for utenforstående. Igjen blir kommunikasjon viktig om man ønsker å være interessant for andre enn medkonkurrenter, slekt og venner.

Vi hang ut i sola og nøt vår burger mens frivillige i gule vester halset rundt og holdt styr på det meste, så vidt vi kunne vurdere. Frivillighetskulturen er fortsatt levende og er det noen som fortjener en klapp på skuldra så er det folk som jobber gratis for å få slikt som dette i havn. Treffer du en frivillig på byen en kveld, spander en øl eller tre, det er god karma.

Finland dro inn flest medaljer.
På slutten av helga skulle de beste motta heder og ære. Pallen, en artig konstruksjon av to Nansen ambulansesleder, var utvilsomt dominert av finner, svensker og nordmenn, men også tyskere, sveitsere, spanjoler og en ung amerikaner var representert blandt topp tre. Igjen fikk vi følelsen av å være på et internasjonalt arrangement, ikke et åpent NM, og det er jo stas. Finnenes teamleder mistet kontroll over antall medaljer teamet dro inn, men om vi har talt riktig så dro finnene inn ni medaljer foran Sverige og Norges åtte og tyskernes seks.

Fornøyde arrangører.
VMs sportssjef Ketil Fossnes var fornøyd med arrangementet. Lederen i Hamar Trekkhundklubb, Ole Petter Engli, var fornøyd med både arrangement og andreplassen i sprint 6-spann. Steinar Ellefsen fra VM komiteen og Bernard Pepin fra IFSS skrøt av arrangementet og arrangørklubben. Sjefsveterinær for arena Hamar, Steinar Dagestad meldte at det sto bra til med selve stjernene, hundene. Og så lenge hundene er fornøyde så drar også Hundekjørings utskremte medarbeidere hjem til Hurdal med et smil.

MADE FOR SKATE

Det er vel kun Carrie Bradshaw fra Sex in the City og hennes ivrigste disipler, noen japanske sneaker-freaks og en håndfull skinn/sjøstøvel-fetishister som er mer opptatt av skotøy enn skateboardere. Men mens Carrie blir våt i … eh …øyet av blue satin Manolo Blahniks blir skatere slørete i blikket av Off the Wall fra The Van Doren Rubber Company, Andy Howells fra DC Shoes Artist Series, Nike SB Dunks eller motsatsen Consolidated BS “Drunks”.

Om skate-sko og boken MADE FOR SKATE for brettmagasinet Playboard, ca 2008/9 omtrent..

Der jentene i Sex and the City (visste dere at hun som spiller Samantha også har noen vakre øyeblikk i den klassiske sex-komedien Porkys fra 80tallet? Sjekk YouTube, men nok om det) stabler seg opp i høyden på vaklevorne heler, en kunst på høyde med det beste Rodney Mullen klarer å lure ut av trick-hatten, har skatere siden midten av sekstitallet vært mer opptatt av følelsen og kontakten mellom gummi og treverk og etterhvert grip-tape.

View fullsize

Men nok om bedritne TV-serier, poenget var bare å gi et bilde av hvor opptatte skatere er av skoa sine. Om man på 80-tallet så noen med sko fra Vans, Vision eller Airwalk var et kjapt blikk på slitasjepunktene nok til å vurdere om vedkommende var real eller ikke. En med rette slitasjen var umiddelbart en man pratet med og før man visste ordet av det var man bestekompiser

60tallet
Men historien starter lenge før 80-tallet. De beste skaterne på 80tallet var ikke født når surfere satte hjul på treplanker og ble sidewalk-surfers som supplement til bølgene. På den tiden var rullebrettet uløselig knyttet til surfingen og man surfet selvsagt barfot.

Etterhvert ble fortaus-surfing en for stor belastning på føttene. Vi snakker 1965 og introduksjonen av den første skate-spesifikke skoen, Randy “720” fra Randolph Rubber Company i California. En sko som forøvrig lett hadde sklidd inn i motebildet våren 2008. Utstyrt med Tuff Toe ´n Heel og laget av Randyprene™ for optimal brettkontroll. Året etter var The Van Doren Rubber Company (Vans) i gang med sin egen Off the Wall og da var det hele igang.

70tallet
Utover førsten av 70-tallet kom urethane-hjul, grip-tape og kick-tails og med dem et utall skate-spesifikke sko fra brands som 3M, Makaha, Hobie, Hang Ten, Wilson, Dunlop og Phoenix. Men det var Vans som holdt koken, viste størst loyalitet til miljøet og som den dag i dag nyter stor respekt for sitt engasjement i skateboarding, til tross for at de idag er en del av Vanity Fair konsernet. 70 tallet var også tiden da skateboarding utviklet sin egen identitet. Vi snakker Dogtown, Zephyr og Alan “Ollie” Gelfand. Her er det bare å ta google og youtube til hjelp. Du har sikkert sett Dogtown and Z-Boys, hvis ikke er det bare å komme seg på Pirate Bay asap.

80tallet
På 80 tallet er nok en skate-bølge på vei, den tredje kan man vel si. Denne gang har skateboarding mer eller mindre kvittet seg med storebror bølgesurferen. Man har også kvittet seg med det blonde, uskyldsrene beach-boys imaget man gjerne forbant med, ja nettopp, beach-boysene. Nå var det gatene som gjalt. Skate var punk og subkultur. Black Flag og Suicidal Tendencies. Men også Back to the Future når sant skal sies. Hva Marty McFly gjorde for skateboard-sporten skal ikke undervurderes. Men kanskje aller viktigst, 80 tallet var VHS´ens tid. Bak kamera sto Stacey Peralt, foran den legendariske Bones Brigade bestående av folk som Steve Caballero, Tony Hawk, Mike McGill, Lance Mountain, Rodney Mullen, og Kevin Staab.

På føttene gikk det i lette tøysko med vaffelmønstersåler fra Vans, Converse All Stars og Vision Street Wear. Slitasjen på disse canvas-lefsene var betydelig. Enter: Ollie Armor, Smith Skinz Lace Protectors og Shoe-goo. Etterhvert utviklet skate-skoen seg bort fra den tynne lefsa. Vision Street Wear utviklet mer solide sko med diverse protective finesser og Airwalk kom på banen med en sko som minnet om Nike´s Air Jordan, Airwalk Prototype, frontet bl.a. av Mike Vallely til han ble veggis og ikke lenger ønsket å ha kuskinn på beina. Desverre klarte både Vision og Airwalk å skusle bort sin kredibilitet. Hvem husker ikke Airwalks forjævlige lakksko? Men både Vision og Airwalk har relansert sine gamle klassikere i nyere tid. Kanskje ikke så mystisk ettersom de eies av samme firma, Collective International Ltd, som også eier snowboard-merkene Sims og Lamar og InLine-merket Ultrawheels.

Et annet merke som oppsto på 80tallet og som har vært noe flinkere til å forvalte kredibiliteten var franske Etnics. Det viste seg at det i USA fantes et skofirma som het Ethonic og som truet Etnics med en god gammeldags amerikans lawsuit om de ikke fant seg noe annet å hete. Og med det var Etnies Rebel Sports født. Med på laget fikk de Dansken Nicky Guerrero og mannen bak den første signatur-skoen (og verdens frekkeste fornavn?) Natas Kaupas. Signatursko nummer to kom i 1989 og var Vans´ Steve Caballero. Dette er skateboardings lengste skosamarbeide og Caballero-skoen er den mestselgende pro-skoen Vans kan skilte med.

Av andre artigheter fra 80tallet kan man nevne Jim Van Dorens Awesome Shoes. Jim Van Doren var Paul “Vans” Van Dorens bror (ikke helt ulikt Adi (Adidas) og Rudi (Puma) Dassler dette). Den klassiske skateboard-produsenten Variflex prøvde seg også på 80 tallet med sko, men lyktes bedre med Scoot Skates og etterhvert In-Llines. Britiske Pacer Hogs hadde to år på markedet uten noen form for suksess. Det er vel også på sin plass å få med seg at en av Brasils mest fremtredende skatere, som takket være sin stilmessige likhet med Tony Alva fikk kallenavnet Beto Alva, startet sitt eget skomerke under navnet Alva uten noen tilknytning til Tony Alva. De holdt på i bortimot et tiår. 80tallet var også tiden da aktører “utenfra” kastet seg på skate-trenden, visste du at du kunne få deg skate-sko fra Harley Davidson? Core!

Tar jeg ikke helt feil var det på den tiden uttrykk som “Don´t skate if you can´t relate” dukket opp og som utover nittitallet dukket opp igjen i liknende formuleringer som f.eks. i Bernhard Sports legendariske reklame med underteksten “If you don´t skate, don´t start”.

90tallet
I 1993 kjørte Thrasher Magazine en forside med en gravstein med påskriften SKATEBOARDING 1943-1993. Skateboard industrien gikk på nok en seriøs smell. Ikke den første, men sannsynligvis den største. Veksten hadde vært så voldsom at når toppen ble nådd så ble fallet desto mer dramatisk. 80tallets spektakulære vert-skating hadde sørget for bred publikumsappel, men nå ebbet skaternes entusiasme for de store buene ut og fokuset på street-skating økte. Alle, inkudert mormor, blir imponert av en 12fots høy air i en gigantisk vert-ramp, men en 360 kickflip på flaten krever en lærd tilskuer. Skatingen ble for krevende for massemarkedet. Det var de store buksers, små hjuls og lave skos epoke. Stilen utviklet seg i en bortimot parodisk retning, men det gjorde ingenting. Massemarkedet var uansett ikke med og de som hang med var selvsagt revnende likegyldige til hvordan de ble vurdert av “de andre”.

Knekken varte noen år, men etterhvert vokste populariteten nok en gang og allerede i 1995, når det første X-Games ble arrangert i USA, kan man si at skateboarding igjen gradvis kunne friskmeldes. Det må vel også kunne sies at Tony Hawks 900 på tolvte forsøk i X-Games 1999 og lanseringen av hans Tony Hawk Pro Skateboarder samme år sementerte skateboardings posisjon i massemarkedet.

På skofronten er det vel den massive Osiris D3, en landeplage av en sko som står som nittitallsikonet? Men man husker også den mer sofistikerte hvite semskede Sal Barbier 23 skoen fra Etnies? Eller de elegante hvite fra Evol med sort såle? Eller hva med Duffs, Axion, Vita, Nice, Simple, Sheep, Hook-Ups og Dukes? Nittitallet var også tiåret da dagens fremste skomerker så dagens lys. DC Shoes, Es, Emerica, Globe, Adio, Circa og DVS. Jeg mener faktisk å ha lest et sted at sneaker-sjappa Sole Service når de startet mot slutten av nittitallet, nærmest mot sin vilje, måtte ta inn skate-sko for å finansiere de sneakersene de egentlig ønsket å drive med. Skate-sko var blitt big business.

Y2K
Nike har prøvd seg på skate-markedet i flere tiår. Både som Nike og under dekk-navn som Savier. De har stadig fallt gjennom, men har aldri gitt helt opp. Med lanseringen av Nike SB og en vannvittig smart markedsføringsjobb har de endelig klart å posisjonere seg i markedet. Bl.a. har de lett gjennom enorme mengder gammelt fotomateriale og funnet rikelig med bilder av skatere med gode gamle Nike´s på beina. Med dette har de bygget seg en historie, og har man historien har man plutselig kredibiliteten. Men i en tid som idag, der hvem som eier hvem er i stadig endring og skate-kulturen ikke lenger kan beskrives som en subkultur kan det virke som om motstanden mot storkapitalens innblanding er ebbet ut. Det eneste hederlige unntaket kan se ut til å være Consolidated Skateboards og deres collab med Osiris rundt skoen Consolidated BS Drunks og kampanjen Don´t Do It Army. At Osiris slår seg sammen med Consolidated mot Nike kan også ha en sammenheng med den kredibilitetsknekken de etterhvert fikk med D3-skoen, men det blir selvsagt spekulasjoner. Consolidated har forøvrig også en collab med Rome Snowboards, men det er en annen historie.

Skateboarding er blitt en fragmentert og uoversiktelig arena. Hvem som eier hvem og hvem som kan sies å være real, ha kred, kommerse eller hardcore er vel bortimot umulig å sette fingeren på. Da skal man følge godt med og være forberedt på plutselige strategi- og eierskifter.

Det er heller ikke lenger slik at om man sporter skate-sko så er man skater og selv om man er skater er det ikke en selvfølge at to skatere har noe felles. Skateboard-footwear alene er idag en megamillionerdollar industri og man føler ikke nødvendigvis det samme brorskapet man gjorde i sportens ungdom. Men man har fortsatt et nært og personlig forhold til sine sko. Få idrettsutøvere bruker fottøyet sitt så brutalt som skatere, jeg kan knapt komme på andre aktiviteteter med tilsvarende skoslitasje. Det at man i tillegg bruker såpass mye tid på å se ned på skoene gjør også at man blir ekstra knyttet til dem. De er fortsatt linken mellom en selv og brettet og den posisjonen vil de nok beholde gjennom skateboardings kommende bølgetopper og bølgedaler.

BROTHERS FROM DIFFERENT MOTHERS.

Når noen har ferdigeheter nok på ei trefjøl med stålkanter til å kanskje, muligens kunne leve av det, gjøre det til en karriere, rett og slett go pro, hvorfor satser de ikke da alt på den muligheten?

Dette intervjuet av Julian Karlsen og Preben Stene Larsen ble publisert i actionsport-magasinet Ultrasport i 2007, eller deromkring.

"Det er godt at det er noen som gir faen, noen som klarer å dra hodet sitt ut av mainstream-dassen for å kjøre sin egen greie. Men å følge sin egen sti er ikke alltid like enkelt. Det sitter folk der ute som er livredd forandring og som tyr til drittslenging og kjemper med nebb og klør hver gang de opplever noe som skiller seg fra normen. Julian og Preben er to som har kjørt sin egen greie. Jeg vil si at de har klart å løfte øynene litt og sett forbi hypen, det er ikke vits å løpe rundt å kopiere noe du har sett, det eneste du kanskje klarer da er å bli en troverdig kopi. To individer som har innsett verdien av nettopp det å være individer, som gjør som dem selv vil og som ikke gidder å følge hva stil-gestapo har bestemt for sesongen."
- Danny Larsen

Snowboard kan bety uendelig mye forskjellig for forskjellige folk. Noen svinger fire svinger ned til after-skien og skåler i Underberg etter en feit bratwurst i den tysktalende delen av alpene, andre satser alt og litt til på karriere som profesjonell snowboarder med all den selvdisiplin og struktur som en olympisk toppidrettsutøver kan diske opp med. De fleste befinner seg heldigvis et sted imellom og ikke nødvendigvis midt i. Noen svever et sted left of center med potensielle skills nok til å strekke seg mot toppen, men uten den nødvendige selvdisiplin og drive til å nå dit. Man sier gjerne at om man vil noe nok så kan man få til alt man vil. Selv kunne jeg av og til tenkt meg å være rik, men innser vel at jeg neppe vil det nok. Folk med langt dårligere utgangspunkt enn meg har klart det, burde det ikke være en smal sak? Når noen har skills nok på ei trefjøl med stålkanter til å kanskje, muligens kunne leve av det, gjøre det til en karriere, rett og slett go pro, hvorfor satser de ikke da alt på den muligheten?

View fullsize

Struktur, selvdisiplin og stamina, eller ikke?
To som definitivt har skillz, stylez og mett av stoke, men som kanskje mangler litt på stamina, eller struktur og selvdisiplin, som de selv sier, er Julian Karlsen og Preben Stene Larsen. To karakterer som kunne nådd dit andre drømmer om, men som, frivillig eller ei, har valgt mer enn snowboard. Kanskje fordi snowboard faktisk er for viktig til å skusles bort. For viktig til å brukes opp. For stort til å ”ødelegges” ved å gjøre karriere av det. Noe skal bare nytes.

Vi satte oss ned med litt rum&cocacola på Thor Heyerdahls gamle stamsted, Aku Aku på Grünerløkka. Fortsatte sjøreisen bort om Kittys Sushi og fikk litt fisk i kroppen. Vannet i Oslo var litt shabby den dagen så det ble Sake og Kirin og praten satt løst. Tar jeg ikke feil så ble det til og med en løssluppen high-five utpå kvelden. En klok mann sa engang at man aldri skulle la sannheten komme i veien for en god historie. Om dette blir en god historie får andre vurdere, jeg skal bare sørge for at sannheten ikke kommer i veien for den.

Hesh og fresh i lilla jentebukser.
Julian og Preben er to karer som har gått i stramme bukser årevis før deg. De hadde sannsynligvis Iron Maiden T-shirts før Aqua-Lene og digga Joy Division før... nåja, men visste de at Peter Saville, han som designet Joy Divisions legendariske ”Unknown Pleasures” album-cover også designet brett for The Movement Snowboards på nittitallet? Om de nå er trendy, hippe eller kule så var de det lenge før de fikk props for det. Jeg har selv fulgt Julian på internasjonale konkurranser der han utvilsomt er blitt neddømt på grunn av de lilla jentebuksene han fikk fra Whiteout fordi ingen guttebukser var tighte nok. Dette var altså før alle svenskehippe Oslo-ungdom heiv seg på strammebuksetrenden. Franske dommere proklamerte uvørent at tighte bukser var stinky selv om jyplingen sticka den ene mer stylishe 1080en etter den andre foran Frasse-gængstere i XXXXXL Celtics trøyer og mongo-baggy pantalones. Livet er urettferdig for en kreativ kid fra Gjøvik med egne meninger om hva som er fett. I dag er både lilla og tight flavour of the month og Julian sticker fortsatt drøye landinger med stødige bein. Allikevel har han valgt å satse på skole ved siden av snowboarding.

Pro, ho eller gigolo.
- Jeg har hatt endel uflaks, sier Julian. Spesielt skader og bomturer med filmere og kanskje litt urettferdig dømming, hehe, men jeg har nok ikke vært disiplinert og strukturert nok heller. Har jeg utnyttet mulighetene jeg har fått maksimalt? Sannsynligvis ikke. Det er andre ting i livet enn snowboard. Kunst, design, arkitektur, foto. Jeg hadde ambisjoner om å leve av snowboard som yngre, men nå er det mye annet som frister også. Snowboard har høy prioritet, men det kommer et liv etterpå, ved siden, over, under. Har faktisk vurdert karriere som snowboard-instruktør-gigolo i Dubai. Var der i sommer, store muligheter.

Du søkte NTG Geilo, men kom ikke inn pga dårlige karakterer/dysleksi. Kunne du kommet langt med støtte fra NTG? - Kanskje, men NTG betyr allmennfag og der har jeg lite å hente. Jeg ønsket virkelig å gå på NTG, men i dag er jeg glad jeg går på den skolen jeg gjør. Og jeg har jo slett ikke lagt brettet på hylla for å si det slik.

Coverboy
Preben er om mulig enda slækkere enn unge Karlsen. Eller er han det? Andre jobber hele livet for den episke videoparten eller coveret på Transworld eller Snowboarder. Preben har allerede landa coveret på Snowboarder. Foran nesa, eller over hodet, rettere sagt, på et av hans egne snowboardforbilder, Danny Larsen. Nåvel, Danny fikk være med på coveret, stående under.

- Det var Danny Larsen, Lystad og meg selv som hadde sett på en vegg i Sandvika. Bra tilfart, og alt virka smooth. Endelig kom vinteren, og for èn gangs skyld var Lystad hjemme når det endelig kom mye snø! Vi møtte opp på spoten rundt ti på morgenen, Danny Larsen, Per Løken, Patrick Ege Larsen, Gro Berentsen og meg selv. Det tok ganske lang tid å bygge transition opp mot veggen, lage landing og in-run i den lette snøen, men etter hvert fikk vi shapa det til og gjorde oss klar til å kjøre, fortelle Preben.

- I starten trodde Lystad at vi kom til å komme så vidt over døra, så han stod der med fisheyen sin. Jeg som mest rookie ble utkåra til å prøve først, og kom meg så vidt over til den andre siden. Hele greia var ganske kronglete i starten, men etter hvert fikk vi det mer og mer til, Danny med laidback slides og andre morsomme ting. Vi kjørte hele dagen, og bildet av meg ble tatt i femtiden. Det var kjempegøy å komme så høyt, og fortsatt lande. Siden Lystad tok bilde på go-film, fikk vi ikke se resultatet der og da, men han smilte ganske godt. Kult å få et bilde av seg selv i Ultrasport, Dagbladet, helside i Onboard og ikke minst forsiden på Snowboarder. Det var stort!

Tilbakelent eller målrettet?
Men til tross for en tidlig karrieretopp i verdens nest største snowboard-magasin satser ikke Preben alt på pro-kortet.

- Jeg kunne tenkt meg å hatt ulike roller i industrien. Foto, utvikling av utstyr, design, skape noe. Om snowboard kan være en biinntekt eller bare bety en gratis tur til Filefjell eller at en måned i skodda på Fonna kan betale seg gjennom et par publiserte bilder så er jeg fornøyd. Om jeg er foran eller bak kamera er mindre viktig. Jeg er tilbakelent i forhold til forventninger og kan ha like stort utbytte av en tur til Tyin som til Tahoe. Uplanlagt fest og fyll er alltid bedre enn planlagt, det samme gjelder ofte snowboardturer. Coveret i Snowboarder var jo en vanlig ettermiddag i Sandvika. Færre som konkurrerer om spotsene der enn i Tahoe-backcountry. Men til tross for tilbakelent tilnærming jobber jeg hardt og målrettet for å få satt blinkskuddet.

Gutta er nå dypt nede i sin sjuende sake, med Kirin chasere, ingefæren ligger som salt i Tequila-gropa og wasabien kuttes opp med shiny kredittkort og snortes som kokain fra tomme sushi-tallerkener. Skulle de ikke huske ordrett hva de selv har sagt så skyldes det dem og ikke kreative friheter tatt av undertegnede.

Drittslenging...
Preben pratet lett og ledig om alt fra oppveksten i oljehovedstaden og de snødekte toppene i Sirdalsalpene. Han fablet om farens prisbelønte kortfilmkarriere og trener Tom Hovdes nazi-styre hvor switching mellom hopp i et run ble belønnet med spanskrøret og skammekroken. Han legger ut om snowboardsportens smakspoliti og hvor mye han misliker folk som har svaret på rett og galt. Litt fordekt drittkasting blir det plass til, men dere får spørre ham om hvem det var som fikk tyn. Det er ulike retninger i sporten. Som politiske partier. Frikerne, streitingene, SV, Høyre, hvem er hvem, vanskelig å si. Noen terper tricks, setter sammen run for å vinne konkurranser. Ikke et vondt ord om dem, men det er ikke konkurranser som definerer snowboarding. Andre er helt låst på snowboard anno 1998 kjøret. En snowboarder i Prebens hjerte er en som leser terrenget kreativt og som kan leke på en isklump hele dagen og fortsatt være stoka.

Noen av dagens toppkjørere og up-and-comers har jobba rævva av seg for å komme dit de er, noen har ubestridelig talent og andre har fått alt i hendene, men må jobbe hardt for å holde posisjonen. Jeg hadde håpet på mer drittslenging fra pratmakeren fra Bærum, men han har tilsynelatende respekt for de fleste måter å nå frem på og det virker som om han, til tross for all wasabien, unner dem det han selv ennå ikke har oppnådd.

Hvorfor er han ikke selv på vei mot superstardom? Har nok et litt for tilbakelent forhold til det konseptet gitt. Det er åpenbart penger i foto også. Ingen grunn til bekymring for unge Larsen.

En verdensvant Gjøviksgutt.
Julian var kanskje mer pro-fokusert en stund. Med god støtte fra sponsorene reiste han verden rundt og opplevde mer enn de fleste jevngamle på Gjøvik kunne skryte av. Methodology, Burnside skatepark i Portland, finalen i Arctic Challenge 2005, High Cascade Snowboard Camp, photoshoots i Tahoe, arrestert i Frankrike for kinaputtsmelling, Air and Style, Transworld Team Challenge. Det er ikke småtteri denne fargeklatten har vært med på allerede. Han er fortsatt bare nitten. Det er ikke usannsynlig at vi får se mye mer av ham fremover, men han har altså bestemt seg for å få seg en utdanning i tillegg. Kreative fag, foto, interiør og litt maling på si.

Høy og mørk.
Julian er i kveld den høye, mørke, mystiske som lar den pratesjuke Bærumskisen stå for skvalderet. Selv er han i gang med å sjekke opp den høye, utfordrende, asiatiske baben på sushishappa. Og det uten et ord. Language of love, damn! At hun har et dirrende adamseple ser ut til å ha unnsluppet Karlsens oppmerksomhet. Eller kanskje han bare gir faen. Det er i så fall ikke første gang Karlsen gir faen. Han har alltid valgt sin egen vei. Fra han droppa skia til fordel for Crazy Creek-brettet i Hovdebakken til han stilte på Billabong Jr World Championship med fitte-pin på leather-capsen under Jofa-hjelmen og de tidligere nevnte lilla jentebuksene fra Whiteout. Han legger ikke skjul på at han har et bevisst forhold til å skille seg ut, men det er allikevel ikke en kalkulert og bevisst strategi. Det er bare slik jævelen er.

Selv om han holdt den tause tonen slapp det ut av ham det ene og det andre om hvordan hans snowboarding blir inspirert av kunst, punk, kreativitet og den terapien det ligger i å flise nedover bakkene på Hafjell. Øyeblikk uten rammer eller regler. Lek og moro, tull og tøys. Det som det egentlig handler om, snowboarding, leken. Allikevel er han disiplinert og ekstremt fokusert når han deltar i konkurranser. Han visualiserer runnet og om noe skjærer seg så er det en utfordring å hente seg inn igjen. På photoshoots er han motivert til å få ting gjort og spinner fra sted til sted for å se etter mulige spots. Noen vil kanskje si at han sliter seg ut på fruktløse ekspedisjoner, men vi har sett nok kreative shots fra Tahoe backcountry til å se at det må være interessant for fotografer å jobbe med Julio.

Spre det glade budskap.
Årets vinter er ennå ikke i gang og disse to karakterene har allerede landa en god del coverage her i bladet med dette intervjuet. Bro´s i fjor. Kan 07/08 sesongen bringe dem inn i den ultraglamorøse superpro-tilværelsen? Ikke vet jeg, men uansett vet jeg at disse to kommer til å holde på med noe de er jævlig fornøyde med. Snowboard kommer til å ha en sentral plass i hverdagen, men ikke så hverdag at de ikke kribler av entusiasme hver gang de strammer bindingstroppene. Jeg håper også å få sett dem i blader og på film for de er unike og interessante å se in action og aller mest så får jeg sykt lyst å spenne på meg brettet hver gang jeg ser dem kjøre.

Evnen til å få andre til å få lyst å spenne på seg brettet er noe sponsorer vet å sette pris på og det gjør de klokt i. Julian er stoka på støtten han får fra Whiteout Clothing, Bataleon Snowboards, Thirtytwo Boots, Swag, Troyan Gloves, og Preben takker K2 Snowboards, 686 Clothing, Oakley, Vestal Watches og Swag for all back-up.